Følgende stykke er Pål’s sterke bidrag til boken; ”Vi som elsket Jesus - og fortsatt gjør det”. Les mer om boken HER. For at det ikke skal bli alt for langt som blogg-innlegg blir det lagt ut som en serie i 8 deler. Klikk HER for å komme til tidligere deler av "Troen Tåler Livet"-serien.
Gjennom livets mange harde prøvelser har jeg fått merke at jeg har en tro som tåler livet. Ja, en tro som er større enn livet og som kan
Mye gikk galt
Det var nemlig slik at mamma og pappa ble separert og skilt da jeg var 5 år gammel, etter en voldsom og traumatisk tid. Det var alt annet enn en lykkelig skilsmisse. Jeg vokste derfor opp uten en nærværende far – et savn som gjorde meg veldig sårbar og skulle få skjebnesvangre konsekvenser. Som 11-åring ble jeg nemlig kjent med en mannsperson som over tid ble som en reservepappa for meg. Han viste seg å være en kynisk pedofil overgriper. Etter å ha groomet meg og vunnet min tillit begynte overgrepene i det små, men utviklet seg over tid til overgrep av groveste sort. Dette ble begynnelsen på flere år med fornedrelse, hemmelighold, skyld og skam bak en mur av løgner mellom meg og de som virkelig brydde seg om meg. Og det førte meg videre inn i det pedofile miljøet i Oslo der vi var flere gutter som ble jevnlig misbrukt av en rekke ulike menn. Hva alt dette gjorde med meg vet jeg ikke – jeg kan jo bare drømme om hvordan livet kunne ha blitt om det ikke hadde skjedd som det gjorde. Jeg begynte i hvert fall tidlig å ruse meg. Noe jeg fortsatte med, i stadig større grad, helt til jeg ble frelst som 22-åring.
Da jeg gikk ut av grunnskolen som en opprørsk og skolelei punker, uten noen særlig realitetsorientering over hodet, begynte jeg på yrkesskolen men droppet ut etter 2 måneder. Etter et halvt år med henging i byen fikk mamma meg inn i blikkenslagerlære. Jeg trivdes godt med det, for jeg har alltid likt å arbeide med hendene. Men en morgen som jeg var blitt satt til å knekke vindusbeslag ved en hydraulisk knekkemaskin som manglet sikring, skjedde det at et beslag satt litt fast i bakkant av maskinen. Jeg tok et skritt fram og foten traff pedalen. Maskinen lukket seg over fingrene mine med 3,5 tonns trykk og knuste alle fingrene unntatt tomlene, bokstavelig talt helt flate. Dermed var yrkeskarrieren min brått slutt. Det gikk koldbrann i flere av fingrene noe som førte til amputasjon. Så 16 år gammel gikk jeg ut for å date jenter med bare tre krokete fingre på hver hånd …
I dag spiller jeg gitar og klarer det aller meste. Jeg har funnet ut at det avgjørende mange ganger er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det. Og jeg må ha blitt velsignet med et lyst sinn og en optimistisk natur, noe som utvilsomt har hjulpet meg mye gjennom livet. Og det må jeg si: Den kjærligheten jeg opplevde fra pleierne på Kronprinsesse Marthas Institutt gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Der fikk jeg på en måte en forsmak på Guds kjærlighet. Da jeg ble frelst og møtte Guds kjærlighet så sterkt seks år senere var det som sagt, som om jeg hadde møtt Ham før. Jeg tror Gud var med meg gjennom alle de traumatiske omstendighetene i livet. Det kan kanskje virke patetisk og absurd, for hvordan kan en allmektig og god Gud være tilstede og tilsynelatende ikke løfte en finger når et barn opplever vold og terror i hjemmet, blir grovt seksuelt misbrukt over flere år i sin gryende pubertet, knuser fingrene som ungdom, roter seg bort i rus og åndelig forvirring? Jeg er helt enig at det virker umulig og paradoksalt.
(Få med deg fortsettelsen i neste blogginnlegg, del 7...)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar