Troen tåler livet - del 5 av 8

Følgende stykke er Pål’s sterke bidrag til boken; ”Vi som elsket Jesus - og fortsatt gjør det”. Les mer om boken HER. For at det ikke skal bli alt for langt som blogg-innlegg blir det lagt ut som en serie i 8 deler. Klikk HER for å komme til tidligere deler av "Troen Tåler Livet"-serien. 

Gjennom livets mange harde prøvelser har jeg fått merke at jeg har en tro som tåler livet. Ja, en tro som er større enn livet og som kan romme hele livsvirkeligheten – på godt og vondt.

Del: 5

Forankret i virkeligheten

Å kretse om Jesus ble ingen virkelighetsflukt for meg – tvert imot, det var med Ham i sentrum at livet igjen ble forankret i virkeligheten. Jeg fikk en Himmel over livet og en gylden horisont i det fjerne, et varmt hjerte i brystet og ny appetitt på livet. Det var nå livet virkelig begynte å «gå i oppfyllelse.» Selv om jeg hadde lest litt i Bibelen tidligere, leste jeg den nå med helt nye øyne. Nå leste jeg «fra innsiden.» Jeg fant meg selv, mitt liv, min lille historie, innvevd i den store bibelfortellingen. Det var så ufattelig relevant alt jeg leste. Det var jo meg og mitt liv det handlet om – mitt tomme og rotløse liv borte fra Gud og mitt nye liv med Gud slik Han hadde tenkt det. For en fantastisk opplevelse det var for en stakkar som hadde strevd hele sitt ungdomsliv med å konstruere sin egen virkelighet og sitt eget religiøse univers. For en befrielse å slippe å bære tilværelsen på sine egne skuldre! Jeg som holdt på å miste meg selv og følte at hele min indre verden sakte men sikkert gikk i oppløsning, jeg opplevde at Bibelen ga meg ny solid grunn under føttene, nye rammer rundt livet, svar på hvor jeg kom fra og hvor jeg var på vei! Jeg ble umettelig begeistret for Bibelen. Den var mer enn en bok, den ble en møteplass mellom meg og Gud, en dør til frihet og et trygt hus å bo i. Bibelen ga meg identitet og mening. Ord blir fattige – jeg bare elsker den Boka!

Første gang jeg møtte Bibelen, som jeg kan huske, var hos bestemor i Mandal. Neste gang må ha vært på konfirmantundervisningen i kirka. Men faktum er at jeg ikke husker noen ting av det. Hvordan kan det ha seg? Jeg har spekulert litt på det og tenkt at det kanskje henger sammen med det at jeg på mange måter levde på siden av meg selv fra jeg var 11–15 år.

(...fortsetter i neste blogginnlegg, del 6...)