20110301

Troen tåler livet - del 2 av 8

Følgende stykke er Pål’s sterke bidrag til boken; ”Vi som elsket Jesus - og fortsatt gjør det”. Les mer om boken HER. For at det ikke skal bli alt for langt som blogg-innlegg blir det lagt ut som en serie i 8 deler.



Gjennom livets mange harde prøvelser har jeg fått merke at jeg har en tro som tåler livet. Ja, en tro som er større enn livet og som kan romme hele livsvirkeligheten – på godt og vondt.


Del: 2




Vant over mørket

For Brita tapte ikke kampen mot kreften – hun vant! Kreften klarte aldri å knekke motet hennes, viljen til å leve, troen, håpet og kjærligheten til meg og barna, til Jesus og til selve livet. Vi opplevde mange tider med dyp fortvilelse og harde angrep fra håpløshetens, motløshetens og meningsløshetens demoner, men siden vi har en åpen Himmel over livet fikk vi alltid ny kraft og nåde. Brita kjempet til siste slutt og valgte hele tiden livet. Døden var aldri et alternativ. Hun visste på Hvem hun trodde og var overbevist om at Han – Den suverene, allmektige Himmelske Inntrenger – når som helst kunne gripe inn med et livsforvandlende mirakel. Hun trodde og håpte helt til det siste! Om døden likevel skulle komme, så var det noe jeg fikk takle i ettertid, slik tenkte hun og valgte selv konsekvent å fokusere på livet. Hun var ikke redd for å dø, men ønsket det aldri, selv om hun ble usigelig sliten etter hvert, for hjertet hennes verket for barna.

Det er umulig å fatte hvilken smerte det må ha vært for Brita å tenke på at hun ikke skulle få følge barna gjennom livet. Men det var likevel én ting som var viktigere enn alt: «Selv om dere mister mamma, så må dere ikke miste Jesus!» Det var mammas siste ord til barna. Hun var så usigelig svak der hun lå på det siste – tynn og blek og uten hår, hardt preget av kreftens herjinger og den utrolig tøffe behandlingen – radikal kirurgi og 50-60 omganger med cellegift. Nå mobiliserte hun alt hun hadde av krefter og ga alt, helt til siste dråpe av bevisst liv i kjærlighet til barna. Så ble hun borte. 14 timer senere trakk hun sitt siste tapre sukk og dro for å møte sin Frelser og aller beste venn, Jesus Kristus, og sin egen mor og far som hun hadde mistet tidlig i livet.

Brita døde på søndag morgen – i grålysningen, på Herrens dag! – og det var fastelavn, morsdag og valentinsdag på én og samme tid. Det var så ubeskrivelig sårt å konstatere der vi sto rundt sengen hennes etter at hun var død, at mamma døde fra barna sine og barna mistet mammaen sin på selveste morsdagen! Alle gråt og holdt rundt hverandre. Men så tenkte vi på det at hun nå var kommet hjem til Jesus – og til sin egen mamma – og ikke hadde det noe vondt mer. Det var da Sara, minstejenta som nå var blitt nesten 9, lyste opp og sa: «Dét var mammas morsgave!»

(Fortsettelse neste blogginnlegg, del 3...)

Ingen kommentarer: