Kristen hedonisme?

Westminster Shorter Catechism sier: «Menneskets høyeste mål er å ære Gud og nyte Ham for evig.» Om dette er sant, følger det, som John Piper sier, at «God is most glorified in us when we are most satisfied in Him.» Salme 37,4 oppmuntrer oss til å søke tilfredsstillelse i Gud, og i Gud alene: «Ha din lyst og glede i Herren, så gir han deg det ditt hjerte ønsker!»

En «kristen hedonist» kan ikke nøye seg med et lavere objekt for sin streben etter glede, nytelse, lyst og lykke, enn Gud selv. Vi er skapt for å nyte Gud. Om vi lar oss tilfredsstille av noe mindre enn Ham, forråder vi vår adelsstand og bommer på målet.

Det er heller ikke mulig å bli virkelig tilfredsstilt på noen annen måte. Jf Augustins bevingede ord: «Du har skapt oss til deg, Gud, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.» Kong David sa det samme: «Alene i håp til Gud er min sjel stille.» (Sal 62,2) Mannen etter Guds hjerte skrev: «Som hjorten stønner etter rennende vann, slik lengter min sjel etter Deg, Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter Den levende Gud.» (Sal 42,2-3+12)

Salmedikteren Asaf visste hva det handlet om: «Når jeg bare har Deg, har jeg ikke lyst til noe på jorden.» (Sal 73,25)

Men er ikke dette et utrolig selvdiggende («ukristelig») livsprosjekt? – å la seg oppsluke av å elske Gud og «nyte Ham for evig?» Ligner ikke det mest på en virkelighetsflukt for eremitter og munker eller helgener og mystikere?

Nei, nei, nei … Ingen har elsket Faderen mer enn Jesus, og han er vårt ypperste eksempel: Guds kjærlighet (Faderens og Sønnens gjensidige kjærlighet i Ånden, den guddommelige runddansen, «perichoresis») drev Ham til å gi sitt liv for oss. Da Jesus elsket Gud på det mest intense, omfavnet Han oss, slo armene ut og lot seg nagle til korset! Jesu kjærlighet til Gud blomstret i en selvoppofrende, tøff kjærlighet – til oss (ja til de mest uverdige av oss, hans egne bødler).

«På dette har vi lært kjærligheten å kjenne, at Han ga sitt liv for oss.» Og da følger det helt naturlig: «Også vi skylder å gi vårt liv for brødrene.» (1 Joh 3,16)

Jesu ord til disiplene gjelder fremdeles: «Et nytt bud gir jeg dere, at dere skal elske hverandre,» og: «Hvis noen elsker meg, vil Han holde mitt ord.» (Joh 13,34 og 14,23) Kjærlighet til Gud og til vår neste er to sider av samme mynt: «Dette budet har vi fra Ham: At den som elsker Gud, skal også elske sin bror. ... Hver den som elsker Faderen, elsker også den som er født av Ham.» (1 Joh 4,21 og 5,1)

Her er dansens dynamikk: Vi elskes av Gud og elsker Ham tilbake, og Hans kjærlighet til oss («utøst i våre hjerter ved den Hellige Ånd som er oss gitt,» Rom 5,5) driver oss til å elske hverandre så flere dras med i dansen og flere får oppleve å bli elsket av Gud, elsker Ham tilbake, elsker sin neste og drar flere med i dansen, som …

Skal vi danse? «Ånden og bruden sier: ´Kom!´ Og den som hører, skal si: ´Kom!´ Og den som tørster, skal komme!» (Åp 22,17)

Gud er en «sjalu elsker» som vil at vi skal begjære og elske Ham av hele vårt hjerte, hele vår sjel, lyst og trang, jage etter Ham og fortape oss i Hans kjærlighet. Da går livet i oppfyllelse, Gud æres, og både vi selv og våre neste får kjenne at Gud er god! (Sal 34,9) Amen!

- Pål -